Ja, da er snart dagen kommet, hvor meg og ruben (hvis været tillater), begynner vår sykkeltur fra bergen mot oslo. Idag har dagen gått med på innkjøp av utstyr og litt klargjøring. I skrivende stund er bagasje enda ikke pakket. Og jeg har fremdeles litt stæsj å skru på sykkelen. Vi satser på en rolig første dag, for å ikke gjøre for masse ut av det. Vårt mål er å komme fram til Hurum hvor vi skal treffe Rubens famillie som er på hyttetur, ettersom jeg har forstått ligger dette litt sørøst for drammen. Etter å ha vært på Hurum i x antall dager, skal vi joine christoffer og shelton videre på noen dagers sommerferie i Sverige.

Vi satser på å sykle veien via voss og sånn ca over hardangervidda, har ikke helt planlagt detaljene. Men vi får ta det litt underveis. Gleder meg. Vi kommer til å blogge underveis i turen, fra ruben sin mobil, til www.rubensolvang.com Følg gjerne med, og ikke nøl med å skrive oppfriskende kommentarer på vår koselige tur. Vi skal nok ikke bli sure :D

Det er ganske deilig å kjenne at man på nytt lever. Idag har jeg hatt en ganske rolig dag, uten mas og kjas og gnæging. En hel dag med bare meg selv. Det er ganske herlig, å ha slike stunder, hvor man bare lever, uten å tenke, uten å planlegge, hvor alle tannhjul slutter å gå, men alikevel fortsetter, sakte men sikkert. Det er lenge siden jeg har hatt en slik stund nå, noe som gjorde det hele litt ekstra godt.

Jeg er ferdig med et helt år i garden, det er egentlig ganske deilig, samtidig som det ennå ikke har gått helt opp for meg, at alt og alle man har levd tett på, fort og gæli blir revet bort. Året har nesten vært som et lynnedslag, som kommer fort og slår hardt til, og plutselig er det borte igjen. Heldigvis slår ikke lynet ned to ganger på samme plass.

Er litt i det tenkende hjørnet idag, hvor man på denne tiden av døgnet kunne lagt seg ut på marken og kikket på stjernene til man ville forsvunnet bort i drømmenes verden. Men på en plass som dette hvor det meste man får se er skyer, blir det ofte til at man ikke legger seg ute og kikker på stjernene. Selv synes jeg at dette kan sammenlignes med livet. Som regel ser man ikke så langt frem, de gråe skyene ligger som et slør, tykke og gråe. Noen ganger klarer heldigvis ikke skyene å holde sammen lenger, og man skimter noe som ligger lenger bak, store stjerner, men på grunn av avstanden blir små og totalt frarøvet alle detaljer, men alikevel stråler ut en masse lys. Men som igjen blir tildekket av den gråe, tunge massen som flyter inn. eldigvis finnes det en som tar oss på den andre siden av denne klumpen med total blindhet.

Når jeg ligger her på gulvet, nærmest under bordet i stua og skriver, kommer jeg til å tenke på små mus, og faller i å sammenligne meg selv med disse. Små mus som iler mellom sine små musehull, hvor de gjemmer seg for alt og alle, og hvis musen våger seg utfor sine vegger å få tak på en liten ostebit, tar det ikke lang tid før den piler tilbake til sitt lille hull, og sparer på ostebiten helt til den nesten er råtten, først da er tiden inne for å komme seg ut og finne en ny. Etter litt tenking føler eg meg kanskje ikke helt som en mus alikevel, uansett en litt morsom tanke.

Idag er de fleste tanker ganske tomme, så får du ingenting ut av å lese dette, har du ikke feilet på noe området, men rett og slett bevist at visse ting her i livet er, og kanskje bør være (?), uten mål og mening.

Egentlig er jeg på vei i seng, men når man ligger på gulvet, hører på deilig musikk, og lever seg bort i en annen verden, er det ikke mye man tar seg til. Kunne lugget her i alle evigheter, men tror ikke det ville blitt mye nytte i det til slutt. Alikevel skal jeg nytte sjansen til å la musen komme ut av hullet, og legge ut dette uten noen form for sensur eller ettertanke, den skal dere få lov til å ta dere av ;)

Da var det helg igjen, faktisk en ganske historisk helg. Der har seg nemlig sånn, som kanskje du vet, at denne helgen er den siste helgen i Huseby leir i Oslo. En ganske merkelig, men deilig tanke. Det er ganske sprøtt at man ikke skal gå i grønn uniform mer, ettersom vi leverer inn alt utstyret på mandag, og da går de 2 siste dagene vi har igjen i sivilt, utenom en oppstilling vi skal ha med gardesjef på tirsdag i paradeuniform.

Et ganske spesielt år er så godt som slutt, og det kommer nok til å bli ganske merkverdig å komme tilbake til det sivile liv og være sin egen herre. Ikke lenger trenge å ha folk som bestemmer alt du skal gjøre, hvordan du skal gjøre, hvilke klær du skal gjøre det i, når du skal gjøre det osv. Man kan faktisk begynne å bruke hodet sitt litt selv igjen. Man skal ikke lenger bo på rom med 12 andre gutter, som man går oppå døgnet rundt, innlåsing av ting i skap slipper man og. Så til tross for at man reiser fra folka man har vært med i et helt år (og sikkert andre ting man kanskje kommer til å savne), gleder jeg meg ganske mye til å dimme. Dette er det store målet vi har sett frem til helt siden 26.juli 2005, og når det nesten er her, skjønner man det nesten ikke.

Den siste uken har gått med til pakking av utstyr og vasking, før vi forlater leiren må vi passe på at alt ser fint ut etter oss. Vi skrubber vegger, tak, gulv, rett og slett alle mulige steder, pluss litt til.

Når jeg kommer hjem har vi planlagt å ha en liten felles dimmefest for meg, Ole Bjørn og Ruben. Forhåpentligvis blir det fint vær, da kan vi grille og kose oss. Vil du være med og er redd for å ikke bli invitert, er det sikkert bare å gi en liten beskjed. Etter dette skal jeg og Ruben reise på sykkeltur, et ganske sykt prosjekt for å si det mildt. Vi skal enten sykle til Østlandet, eller så sykler vi til midt på Norge, kutter ned til Kristiansand og sykler så kystveien tilbake til Bergen. Ingen av oss har syklet på lenge, så dette kan bli ganske spennende (Ruben hadde visst prøvd seg på sykkelen her en dag, med et ganske spennende resultat, se rubens nettside). Hvis noen av dere har noen gode tips, om alt mulig vi kan få bruk for, tar vi imot tips med stor glede. For å si det rett ut har vi egentlig ikke peiling på slike sykkelprosjekt som dette, kanskje er det det som gjør det litt ekstra spennende. Det finnes kun et mål, å overleve.

Nå sitter jeg her på kuben på naborommet, hvor det plutselig har kommet trådløst nettverk med internett, det er vel noen nabobygg, dette er slettes ikke dumt. Om noen timer skal vi ha dimmefest, så ting kommer nok til å gå litt over styr ikveld, kan bli spennende.

Det får være nok for denne gang.